Grønnhette.poster.jpg
jungel+copy.jpg
Grønnhette.twitter.jpg

Hvorfor skal pyser få nekte deg og meg naturopplevelser?

Vi i Sveen & Emberland Illustrasjon har begge vokst opp i Rælingen ved Østmarka. Terrenget her har alltid hatt noe vilt og vakkert ved seg, noe litt mindre Kikut- og søndagsturaktig enn Nordmarka. Likevel var det først i 2011 at Østmarka virkelig rykket opp i toppdivisjonen. Da kom kamerabildene av ulvefamilien som hadde slått seg ned i traktene våre. I kornete sorthvitt, med lysende hvite blitzøyne. Endelig hadde det utemmede terrenget fått et dyreliv som sto i stil. For, i ordets egen mening: villmark uten vilt, er bare mark.

Ulver og rovdyr gjør noe med naturen. Stemningen i skogen får en slags elektrisitet og puls, noe udefinerrbart og nærmest tiltrekkende. Du kaster litt flere blikk opp mot knausen. Spisser ørene hakket mer mot granklyngen ved tjernet. Og speider en tanke ivrigere langs vannkanten. Det å vite at sjansen for å støte på noe mer spennende enn kongler er tilstede, det hever sanseinntrykket - og dermed naturopplevelsen - opptil flere hakk. Vi har ennå ikke vært så heldige at vi har møtt ulven, men hvem vet om den dukker opp neste gang …?

Natur hører faktisk hjemme i naturen, og med intakt fauna er det så mye lettere å finne glede og tilhørighet på en trasketur innover fra Ramstadsjøen. Det blir litt safari. Ingen reiser på villmarksferie til Afrika for å slippe å se løver.

Men, som vi alle har sett: Norge ville ikke vært Norge om ikke gode deler av befolkningen setter seg på bakbeina og bestemmer seg for å være mot ett eller annet. Med eventyret om ´Rødhette og ulven´ som eneste zoologifaglig bakgrunnsmateriale har pyser østlandet over lenge hylt seg hese om hvor skumle og farlige rovdyr er. Og politikerne lytter. I total mangel av visjoner er det lettere å drive valgkamp rundt irrasjonell frykt og oppkonstruerte konfliktlinjer. Dermed ender styrtrike og folketomme Norge opp med et Storting som aktivt vil ødeleggenaturmangfoldet, heller enn å kjempe for det. At noe så frekt er mulig i en tid der Jordas økosystemer er på randen av sammenbrudd, er selvsagt ikke til å fatte. Tenk deg ramaskriket dersom myndighetene i India ville skyte ned resten av tigrene.

Vi trenger ikke å se fullt så stort på det nå. Vi kan holde oss lokalt. Og da er det vår tur til å sette oss på bakbeina: vi aksepterer rett og slett ikke at noen skal få ødelegge våre naturopplevelser ved å skyte skogene tomme for ulv. Det blir som å asfaltere Trolltunga, legge Oslofjorden i rør, eller bygge et døgnåpent Eurodisney i Vesterålen.

Altfor lenge har enkelte nordmenn vist et dyrehat vi ikke skjønner hvor kommer fra. Også vi da, som liksom skal være så glade i naturen vår. Vi sier vår, for det er det den er, og da skal ingen kunne ta seg til rette og rasere det vakreste vi har. Husker du alle som flirte av og ville spise Keiko? Myndighetenes årlige barbariske ´hiuttak´ av jervunger? Eller bygda som kjørte spleiselag og framførte stygg sang på Dagsrevyen for å betale saksomkostningene til egne lovbrytende krypskyttere? Vanligvis er det selvfølgelig vikarierende økonomiske egomotiver bak, kamuflert som utkantpatriotisme eller frykt, fordi det å være byhater eller pyse tydeligvis går rett hjem i nasjonen. Vikingene må jo rotere i gravhaugene når de ser hvor feige og puslete etterkommerne deres ble.

Heldigvis har samfunnet alltid en “neste generasjon” på gang! Og barn er ikke dumme. Om de da ikke blir opplært i dumhet. Sammen med WWF har vi derfor laget en splitter ny barnebok. Om ulv og Østmarka. Eventyret GRØNNHETTE (jada, du tok den) ønsker å spre naturglede istedenfor det motsatte. Fortellingen følger den viltre ulvevalpkrabaten Vargtass på vei til bestemoren sin utenfor ulvesonen. Som i Rødhette lurer det farer overalt, men i vår versjon er det jegerensom lusker i buskene. Boka er morsom og småskummel og fantasifullt og fargerikt illustrert, slik barn vil ha bøkene sine, og den inneholder også saftig samfunnssatire av sorten som fenger foreldrene.

Vi nevnte vikarierende motiver. Heldigvis finnes det mange oppegående jegere rundt omkring, jenter og gutter som faktisk koser seg med, og i, naturen. Likevel er det påfallende mange i oransje caps som synes at rovdyr burde spise planter, og som fiklende med børsa uttrykker bekymring for minkende elgestammer. Du snakker om å møte seg selv i døra. Selv er vi dørgende lei av å lese tårevåte reportasjer om fakkeltog for elghunden Knurre (3) som gikk med under jakta. Når jegere valser ut i marka for å meie ned faunaen, med slevende jaktbikkjer på slep, er det en sann fryd å se at skogsdyra en sjelden gang forsvarer seg og skaper balanse i regnskapet. Hvilken nøytral tilskuer holder vel ikke med oksen i tyrefekting? Landets sauebønder skal vi forbigå i stillhet denne gangen. Det holder å konstatere at mange ville tapt solide summer om rovdyrene - og dermed erstatningsordningene og dobbeltregnskapsmodellen - forsvant …

Joda. Ulven kan sikkert være farlig for bikkjer. Men det aller meste er farligere, og et svakere argument for utryddelse er det vrient å tenke seg. Norge har jo faktisk en tradisjon for å tillate litt risiko; forslag om å f.eks. gjerde inn Prekestolen for å hindre fall ble blankt avvist, nettopp fordi et slikt inngrep ville forstyrre den naturlige skjønnheten. Sammenlikningen med å ha plass til ville rovdyr i skogen er faktisk svært god. Hvis alt potensielt farlig i samfunnet skal unngås, er det egentlig ingen som burde forlate fødeavdelingen.

Vi bor i dag begge utenlands, på hver vår side av kloden, i land med eksotisk fauna. Ivan har skiftet ut Østmarka med selveste Amazonas. På familiehytta si, i den brasilianske delstaten Amapá, hygger han seg med kona, døtrene Elisabeth og Noemi, og gode venner. Badeelva deler de med piraya, anaconda og små alligatorer. Det blir som å bade i et litt heftig gjeddevann i Norge. På kveldene koser de seg under stjernene rundt bålet, vel vitende om at jaguarer og pumaer av og til rusler over hyttetomta på vei til nattens jakt på flodsvin, beltedyr og tapir. Selv om de store kattene sjelden sees, er det fantastisk å vite at de er der. Farlig? Iallfall farligere enn gaupe og ulv, men først og fremst er det ordentlig spennende. Ville dyr i skogen gjør hver eneste hyttetur til en villmarksopplevelse for Ivan.

Øyvind bor i den urbane jungelen Saigon i Vietnam. Med tolv millioner innbyggere, hvorav samtlige til enhver tid er ute og kjører på motorsykkelen sin, kan Saigon skilte med et trafikkbilde som får førstegangsbesøkende til å stirre vantro på kaoset før de etter noen timers akutt nøling våger seg over fotgjengerfeltet - til taxiholdeplassen på flyplassen … Sammenliknet med farene vi mennesker selv konstruerer rundt oss, er det i beste fall spinnvilt naivt å gå rundt og frykte dyr.

Nasjonalparken Cat Tien, tre timer nord for Saigon, er en herlig nærdestinasjon når Øyvind vil vekk. Det siste året har også datteren Annika (8) vært med hit tre ganger, og sammen har de fra sykkelsetet møtt på gibbonaper, sambar-bukker, gaur, vannbøfler, slanger, villsvin, mår, kjempevaraner, påfugl og hornbillfugler. Øyvinds råeste naturopplevelse noensinne kom i Cat Tien allerede i 2003, da han gikk seg bort i jungelen med en liten flokk turister, og på nært hold hørte det mest primale dyreriket har å by på: tigerbrøl. Tett fulgt av dødshylet til apen tigeren tok, en ape som, på to ben, hadde fulgt etter gruppa en times tid. Da gikk sanseapparatet i en modus det er vanskelig å beskrive. Med tigeren i Indokina har situasjonen forverret seg siden da, og i dag er den virkelig kritisk.

Sånn må det ikke gå med ulven vår. Vi må ha lov til å drømme om å høre ulvens uling når vi tar med oss døtrene våre i skogen på et av Rælingen-besøkene framover. Det er sjansen for slike naturopplevelser vi aldri må la pysene og haterne ta fra oss.

GRØNNHETTE bør handles i stabler. Da har du gavene klare til jul og alt av barnebursdager i overskuelig framtid. Dette er tid og stress spart, det vet vi selv med barn som stadig skal på bursdagsfester hos venner og klassekamerater. Halvparten av bokinntektene går dessuten rett til WWFs arbeid for norske rovdyr. Boka er både en gøyal presang, og en gave med mening som gir ringvirkninger holdningsmessig. Slik gir vi noe tilbake til Østmarka også. Bukkene Bruse i oppdatert drakt har jo virkelig gjort vei i vellinga på barnebok-fronten de siste årene, så hvorfor ikke håpe at eventyrkollega GRØNNHETTE oppnår noe liknende?